helsestart
Søk
Søvnapne er en sykdom hvor en person som sover opplever pustestopp. I denne guiden gir vi deg en komplett oversikt over hva søvnapne er, symptomer, årsaker, behandling, når du bør oppsøke lege og mye mer.
Apné betyr “pustestopp” eller “ikke pust”. Det er helt vanlig med lavere pustefrekvens når man sover, men mange og langvarige pustestopp kan få alvorlige konsekvenser. For å stille diagnosen søvnapné, kreves det at personen har minst 5 pustestopp på mer enn 10 sekunder per time, når man sover.
Det finnes tre former søvnapne. Den milde varianten klassifiseres ved 5-14 pustestopp per time, den moderate varianten klassifiseres ved 15-30 pustestopp per time, og den alvorlige varianten er de tilfellene hvor man har mer enn 30 pustestopp per time.
Søvnapne er en relativt vanlig sykdom, og det er antatt at mer enn 15 % av Norges befolkning har søvnapne i en eller annen form. Sykdommen er mest vanlig hos middelaldrende, overvektige menn, og overvektige kvinner som har passert overgangsalderen. Mange vet ikke selv at de har det, og det kan ta tid før partner, familie eller venner oppdager pustestoppene.
Til tross for at det kan virke lite alvorlig når man kan ha sykdommen uten å være klar over det, er det en tilstand som bør utredes og behandles. Utenom at det kan ødelegge både din egen og din partners søvnkvalitet, øker søvnapne risikoen for hjerte- og karsykdom, og diabetes type 2.
De fleste er ikke selv klar over at de opplever pustestopp om natten, og det oppdages gjerne av de rundt en. Vanlige symptomer er:
Høylytt snorking: De aller fleste med søvnapne snorker. Tranghet i strupe og svelg skaper vibrasjoner i bløtvevet, og den typiske snorkelyden oppstår. Det er likevel ikke slik at man må snorke for å ha søvnapne.
Pustepauser: Dette er selve hovedsymptomet på søvnapne. For at det skal regnes som et pustestopp må det vare i mer enn 10 sekunder. Noen pustestopp varer i over ett minutt.
Brå oppvåkninger: Mot slutten av en pustepause sørger hjernen for at man våkner så man kan puste igjen. Dette kan gi en følelse av at man bråvåkner og hiver etter pusten. Denne oppvåkningen er ofte så kort at man ikke husker det, men i enkelte tilfeller kan man våkne ordentlig.
Sår hals: Vondt i halsen og tørrhet i munnen når man våkner er ikke uvanlig, trolig på grunn av snorking.
Hyppig vannlating, ved søvnapne skyldes ikke problemer med urinveiene, men heller at pustestoppene forstyrrer den dype søvnen.
Morgenhodepine: På grunn av dårlig søvn og lavere oksygennivå i blodet enn det som er normalt, kan man gjerne våkne med hodepine, eller få hodepine kort tid etter oppvåkning.
Tretthet på dagtid: På grunn av forstyrrelser i den dype søvnen, kan man få en følelse av at man ikke er uthvilt når man våkner, og resten av dagen. Dette kan gå ut over livskvaliteten, og er spesielt farlig når man ferdes i trafikken. Personer med søvnapne har betydelig større risiko for å være i trafikkulykker, enn de som ikke har søvnapne.
Nedsatt konsentrasjon: Hos barn er nedsatt konsentrasjon og dårlige resultater på skolen typiske tegn på søvnapne. Dette er en konsekvens av søvnforstyrrelsene pustestoppene medfører.
Søvnapne kan ha to forskjellige årsaker: sentral søvnapne (CSA) og obstruktiv søvnapne (OSA). Hovedfokuset i denne artikkelen skal ligge på OSA, men det er verdt å nevne CSA kort først.
Sentral søvnapne (CSA) er mye sjeldnere enn OSA, og skyldes pustepauser fordi man ikke forsøker å trekke pusten. Problemet ligger da i pustesenteret i sentralnervesystemet. De fleste med CSA har en underliggende sykdom, for eksempel hjerneslag eller hjertesvikt.
Obstruktiv søvnapne (OSA) derimot, er den mest vanlige, og man antar at 1/6 voksne i Norge er rammet. Ved OSA oppstår pustestoppene fordi luftpassasjen stoppes av trange partier i nese, munn og svelg, selv om man aktivt forsøker å trekke pusten. Luftstrømmen blir obstruert eller hindret, derav obstruktiv søvnapne.
Når man sover, og spesielt i de dype deler av søvnen, vil muskulatur i svelg og strupe slappe mer av. Hvis man sover på ryggen vil tyngdekraften trekke de bløte delene bakover, og blokkerer enda mer for luftpassasjen som er mellom lunger og munn. Hvis luftpassasjen blokkeres fullstendig, vil det oppstå et pustestopp. Luften kommer da ikke frem til lungene, og man vil prøve og finne en annen sovestilling, som medfører at søvnen blir urolig. Når luften ikke kommer frem til lungene faller oksygennivået i blodet, og hjernen reagerer da med å vekke en fra dyp søvn til mer lett søvn, eller man våkner helt. Dette er grunnen til at noen opplever å hive etter pusten når man våkner, men vanligvis sovner man så fort igjen at man ikke husker det. Når man sovner igjen, og omsider faller i dyp søvn, vil det kunne oppstå nye pustestopp.
Blant risikofaktorene for søvnapne er:
Overvekt: Overflødig fettvev gir trangere luftpassasje i svelg, som dermed øker risikoen for pustestopp. I tillegg vil mer fett i mageregionen kunne gjøre pustebevegelsene tyngre.
Kjønn: Langt flere menn enn kvinner får søvnapne. Kvinner har derimot økt risiko hvis man er overvektig, spesielt etter man har passert overgangsalderen.
Sovemedisiner, gir dypere søvn. Dette vil føre til at muskulatur i svelg og strupe slapper ytterligere av, som dermed vil ha lettere for å blokkere for luftpassasjen mellom lunger og munn.
Alkohol, vil ha samme effekt som sovemedisiner.
Røyking, irriterer slimhinnen i luftveien og gjør den hoven. Derfor har man tre ganger så stor risiko for å få søvnapne dersom man røyker, fremfor ikke-røykere.
Søvnunderskudd, vil gi dypere søvn enn gode søvnrutiner, og derfor vil søvnunderskudd på mange måter ha samme effekt som sovemedisiner.
Økt diameter i nakken: Forskning viser at de med tykke nakker har større risiko for utvikling av søvnapne. Det er usikkert hvorfor, men årsaken er trolig at luftveiene er trangere hos de med tykk nakke.
Anatomiske forhold i nese og svelg: Søvnapne er en sjelden sykdom hos barn, men dersom det oppstår skyldes det nesten alltid hovne mandler eller forstørrede falske mandler. Hos voksne kan i tillegg skjevhet i neseskilleveggen, nesetetthet og kronisk bihulebetennelse kunne være en risikofaktor for utvikling av søvnapne.
Formålet med utredning er å stille en diagnose, som gjør at man kan starte behandling.
Ved mistanke om søvnapne henvises man gjerne til en øre-, nese-, hals-lege (ØNH-lege) eller lungelege. Legen vil gjerne spørre om man har de typiske symptomene, og undersøke munn, svelg og nese for å avdekke eventuelle utløsende årsaker. Det er som regel nødvendig med tilleggsundersøkelser, ikke bare for å finne ut om man har søvnapne eller ikke, men også for å finne eventuell alvorlighetsgrad av sykdommen.
Den viktigste tilleggsundersøkelsen er søvnregistrering, men det kan også være aktuelt med bildeundersøkelser for å se etter utløsende årsaker.
Søvnregistrering kommer i to former, polygrafi og polysomnografi. Polygrafi er en “enkel” søvnregistrering man kan gjøre hjemme, etter at man har fått koblet på utstyret som trengs på en egnet klinikk. Slikt utstyr inkluderer pustesensor, utstyr som måler pustebevegelsen i brystet, utstyr som måler hjerterytmen og oksygenmåler på fingeren.
Polysomnografi er en mer kompleks og utvidet søvnregistrering. Bruk av polysomnografi må foregå på en klinikk, og man kan ikke sove lenge. Polysomnografi inkluderer vanligvis EEG (registrering av hjerneaktiviteten), EKG (registrering av hjerteaktiviteten) EMG (registrering av muskelkontraksjoner), pulsoksymetri (registrering av oksygennivået i blodet), utstyr som registrerer luftpassasjen gjennom munn og nese, samt utstyr som registrerer bevegelsen av bryst og mage under pusting.
I tillegg kan det altså være aktuelt med bildeundersøkelser, mest aktuelt er CT av bihulene. Dette kan blant annet påvise polypper i nesen, skjev neseskillevegg og kronisk bihulebetennelse.
Uavhengig av de andre funnene fra søvnregistrering og bildeundersøkelser, forutsettes det minst fem pustestans på ti sekunder per time.
Hvilken type behandling legen ønsker å iverksette, avhenger av alvorlighetsgrad. Formålet med behandling er å bedre symptomer som tretthet på dagtid og konsentrasjonsvansker, og dermed øke livskvaliteten. Behandling reduserer også risiko for hjerteinfarkt, diabetes type 2, hjerneslag, høyt blodtrykk og hjerterytmeforstyrrelser.
Ved mild søvnapne, er det ofte tilstrekkelig med egenbehandling. Det er flere tiltak man kan iverksette på egenhånd for å redusere forekomsten av søvnapne:
Hold normal vekt: En av de største risikofaktorene for søvnapne, er overvekt. Derfor er det første man bør gjøre ved en søvnapnediagnose, å redusere vekten. En liten vektreduksjon vil kunne ha effekt.
Trening og mosjon: Selv om treningen ikke medfører vektnedgang, kan det reduserer symptomene på søvnapne. Trening reduserer også risikoen for hjerte- og karsykdommer, som ellers er økt ved søvnapne.
Sov på siden: Å sove på ryggen øker risikoen for at luftpassasjen blokkeres, og man bør derfor forsøke å sove på siden. En metode er å sove med en t-skjorte som har sydd inn en tennisball i ryggen.
Ha god døgnrytme: God søvnrytme reduserer behovet for svært dyp søvn. Man bør forsøke å legge seg og stå opp til omtrent samme tid hver dag.
I tillegg anbefalles:
Dersom egenbehandling ikke gir tilstrekkelig effekt, vil mange ha god effekt av en snorkeskinne. Snorkeskinnen består av gommer i plastikk som plasseres på over- og underkjeven. Best effekt får man dersom den er spesialtilpasset etter avstøp, hos en tannlege. Hensikten er å løfte underkjeven og tungen frem, slik at den ikke glir bakover og hindrer luftpassasjen når man sover. Eventuelt resultat av behandling med snorkeskinne bør kontrolleres med ny søvnregistrering.
Ved alvorlig søvnapne er de vanligste behandlingsmetodene en pustemaskin (CPAP) eller operasjon.
CPAP (continous positive airway pressure) er en maskin som sender en luftstrøm gjennom en maske som festes over nese og munn mens man sover. Ved hjelp av overtrykket fra maskinen holdes luftveiene åpne. Det finnes mange forskjellige masker, og styrken på luftstrømmen kan tilpasses. Masken tilpasses gjerne på den behandlende klinikken, før den tas med hjem. Også ved bruk av en pustemaskin bør effekten kontrolleres med ny søvnregistrering. Behandlingen kan være livslang, men man kan også bli kvitt plagene.
Operasjon er ikke den vanligste behandlingen for søvnapne, men det kan være aktuelt dersom annen behandling ikke har tilstrekkelig effekt. Det finnes ikke én effektiv type operasjonsmetode, og dette må vurderes individuelt. De vanligste operasjonene er:
Snorkeoperasjon: Kirurgen fjerner vev fra den bløte ganen og drøvelen bakerst i svelget. Hensikten er å bedre plass i svelget, slik at luftpassasjen bedres.
Fjerne mandler: Denne operasjonen er mest vanlig hos barn med søvnapne.
Fjerne falske mandler: Fjerning av falske mandler gjøres nesten alltid samtidig som fjerning av mandlene.
Fjerne nesepolypper: Nesepolypper er hevelser/utvekster på innsiden av nesen. Disse kan blokkere luftpassasjen gjennom nesen, og dermed skape pustestopp. Kirurgi er bare aktuelt dersom nesespray ikke gir tilstrekkelig effekt.
Operasjon av nesemuslingene: Nesemuslingene er et “radiatorsystem” i nesen som fukter og varmer luften som passerer gjennom nesen når vi puster inn. Hvis disse er for store kan de blokkere luftpassasjen, og det kan være nødvendig med kirurgi for å redusere størrelsen på dem. Dette kan gjøres ved laser, kirurgi eller radiofrekvensbehandling.
Trakeostomi: Trakeostomi er en operasjon hvor kirurgen lager et hull i luftrøret på halsen slik at luften ikke må passere gjennom munn og svelg for å nå lungene.
Slankeoperasjon: Overvekt øker risikoen for søvnapne, og dersom man har forsøkt lenge å gå ned i vekt, uten suksess, kan det derfor være aktuelt med en slankeoperasjon.
Operasjon av skjev neseskillevegg: Skjev neseskillevegg kan gi nesetetthet, og dermed øke risiko for snorking og søvnapne.
Ved hjelp av behandling vil veldig mange oppleve at symptomene forsvinner, enten delvis eller helt. Det er likevel sjeldent at sykdommen forsvinner av seg selv, og uten behandling vil søvnapne påvirke livskvaliteten vesentlig.
De viktigste rådene mot søvnapne, er den behandlingsmåten man kaller egenbehandling. Dette innebærer flere tiltak man selv kan iverksette for å bedre symptomene ved søvnapne. Flere av disse er lastet opp og beskrevet ovenfor i avsnittet om behandling.
Dersom man har mistanke om søvnapne, bør man ta kontakt med en lege for å bli henvist til videre utredning og eventuelt behandling. Typiske tegn på søvnapne er høylytt snorking, man våkner om natten og hiver etter pusten, pustepauser og økt tretthet på dagtid. Dersom man opplever ett eller flere av disse symptomene bør man kontakte lege.
Noe mer du lurer på? Klikk deg videre til hovedsiden rett nedenfor for å lære mer om andre sykdommer og behandlinger.
