Leddgikt er en kronisk betennelsessykdom som angriper leddene. Med medisiner kan de fleste leve godt med sykdommen. Leddgikt kan være arvelig.

Hva er leddgikt

Leddgikt, som har den medisinske betegnelsen revmatoid artritt (RA), er en av mange giktrelaterte lidelser. Pasienter som får leddgikt, har sykdommen livet ut. 

Personer som får sykdommen kan både oppleve at sykdommen debuterer over tid, men også at kraftige symptomer kommer “over natten”. Typiske tegn på leddgikt er smerter og stivhet i leddene, samt at de blir hovne og varme.

Leddgikt regnes for en relativt “ny” sykdom, i den forstand at det første dokumenterte tilfellet ble gjort i år 1800 av den franske legen Beavais. Det skulle gå 137 år innen den norske legen Erik Waaler først påviste revmatoid faktor (RF) ved en blodprøve, noe som var et stort fremskritt. Tidligere ble fellesbetegnelsen gikt brukt om revmatiske sykdommer og slitasjegikt (artrose).

I Norge er det rundt 1500 nye tilfeller med leddgikt årlig. Knapt én prosent av befolkningen er rammet.

Årsaker

Ved leddgikt antas det at immunsystemet feiltolker kroppens signalstoffer slik det aktiveres en betennelsesreaksjon mot kroppens eget vev i det aktuelle leddet. Leddgikt anses dermed som en autoimmun sykdom. Med betennelsen skades leddbrusken og det skjer forandringer i beinstrukturen nær leddet.

Selv om det forskes mye på leddgikt, har man ikke kunnet påvise én konkret utløsende faktor som forårsaker lidelsen. Man har registrert at leddgikt kan være genetisk betinget, fordi man har kunnet påvise leddgikt i noen familier gjennom flere slektsledd. Undersøkelser har vist at tvillinger at personer med leddgikt har 12-15% sannsynlighet for å få sykdommen. Man anslår at omtrent halvparten av sykdomstilfellene er genetiske.

Leddgiktforekomster hos barn kalles for barneleddgikt. Det er omtrent 140 barn som årlig får diagnosen her i landet. Noen barn får sykdommen i ett eller få ledd, noen får en mer generalisert sykdom. Prognosen ved barneleddgikt varierer, men som regel er sykdommen hos barn mildere og gir mindre leddskade enn hos voksne. Vel halvparten av barna vokser av seg sykdommen. Spesielt god prognose er det hos barn med sykdom i få ledd, her blir flertallet helt friske uten ettervirkninger senere i livet.

Kvinner er mer utsatt for leddgikt enn menn, spesielt gjelder dette frem mot 50 års alderen. Risikoen er jevnere fordelt etter 65 års alder. Det har vist seg at kvinner med leddgikt merker en bedring under graviditet og senere amming. 

Bosted, sosiale og klimatiske forhold ansees ikke som utslagsgivende, da hyppigheten av leddgikt er noenlunde likt fordelt over hele jordkloden.

Symptomer

Leddgikt gir stive, smertefulle og hovne ledd. I og med at det finnes så mange forskjellige giktlidelser, kan det vanskelig å ha en klar formening om hvilken lidelse man egentlig har. Leddgikt kan ha lignende symptomer som blant annet andre giktsykdommer, autoimmune sykdommer og fibromyalgi. 

Som nevnt kan sykdommen debutere svært ulikt. Noen har sporadiske sykdomsepisoder med leddsmerter, andre er plaget av morgenstivhet - som kan anses som vanlig for folk flest tidlig på dagen. Mistanken om leddgikt eller annen revmatisk sykdom bør mistenkes dersom morgen- og leddstivheten ikke går over som normalt. Spesielt oppmerksom bør du være dersom man opplever mer generelle sykdomstegn med nedsatt appetitt og/eller vekttap, kombinert med slapphet og tretthet. 

Ved slike symptomer er det viktig å ta kontakt med lege for å bekrefte eller utelukke leddgikt og andre sykdommer. Ved påvist leddgikt, bør man henvises til en spesialist i autoimmune sykdommer - en revmatolog. Dersom blir det sikret at korrekt behandling blir iverksatt så tidlig som mulig, noe som kan være avgjørende for et godt behandlingsresultat.

Diagnose

I og med at det finnes mange revmatiske sykdommer, er det viktig å få diagnostisert din plage på et tidlig stadium, slik at man raskt kan få innledet den beste behandlingen. Legen legger mange kriterier til grunn for en diagnose. Undersøkelsen innledes gjerne med en visuell observasjon for å se etter hevelser og fargeendringer på huden (ofte rødlige områder), fordi dette kan indikere leddbetennelse - som igjen kan være tegn på leddgikt. Videre vil legen se etter feilstillinger i og rundt leddene. Ved å vurdere hvilke ledd som er rammet av sykdom, kan mistanken rettes mot besemte giktsykdommer. Typisk for leddgikt er det at sykdommen slår seg ned i småledd - gjerne i hendene.

Ved mistanke om revmatisk sykdom er det vanlig å ta blodprøver der man er på utkikk etter spesifikke antistoffer i blodet. Vanligvis sjekkes det om pasientene har såkalt revmatoid faktor (RF) og anti-cyklisk citrullinert peptid (anti-CCP). Samtidig vurderes som regel mer generelle blodprøver som kan indikere betennelsessykdommer som CRP og blodsenkning (SR). 

Videre kan det være viktig å gjøre en mer generell helseundersøkelse. Leddgikt har vist seg å kunne ha innvirkning på både hjerte, lunger og øyne.

Diagnosen kan være vanskelig å stille tidlig i sykdomsforløpet, og det kan forekomme at fastlegen vil følge pasienten en periode før han/hun henvises til spesialist. Ved dianogstisk usikkerhet og ved påvist leddgikt, bør pasientene henvises til en revmatolog.

Behandling

Tidligere anså man at leddgikt var en kronisk, nærmest uhelbredelig livslang sykdom, hvor først og fremst smertestillende og betennelsesdempende medisiner ble brukt. Fremdeles er det aktuelt med slik tradisjonell behandling. Et eksempel er ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs), som virker raskt ved å redusere leddstivhet og -smerter. 

Rene smertestillende medisiner, som eksempelvis paracetamol, kan også være god grunnbehandling for pasienter med leddgikt.

Steroider virker betennelsesdempende, og kan både injiseres direkte i vonde ledd og brukes som tabletter. Ulempen med disse er at de i noen tilfelle kan gi alvorlige bivirkninger.

Et annet eksempel på behandling som har vært veletablert gjennom mange år, er behandling med såkalte DMARDs - en fellesbetegnelse på medisiner som er sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler. Medisinene skal redusere skade av ledd, men kan også virke beskyttende mot skade på indre organer. Eksempel på denne type medisiner er metotreksat, sulfasalazin og midler mot malaria. En del medisiner i denne legemiddelgruppen brukes også i kreftbehandling.

De seneste årene har det skjedd store fremskritt i den medikamentelle behandlingen av leddgikt. Nå er det relativt vanlig å bruke såkalte biologiske legemidler, som også kalles for biologiske DMARDs. Slike medisiner har virkning på cellenivå. For eksempel virker et vanlig brukt biologisk legemiddel ved å dempe en type betennelsesceller som kalles B-lymfocytter. Behandlingen er dyr, og brukes ofte dersom annen behandling ikke virker tilfredsstillende.

Fysioterapi: Bortsett fra medisinsk behandling så blir mange leddgiktpasienter anbefalt fysioterapi for å styrke muskulaturen ved de utsatte leddene. All bevegelse er positiv for å hindre at leddene stivner, og da er også bassengtrening effektiv. Akupunktur har dessuten vist seg å kunne gi smertelindring for noen.

Hjelpemidler: Noen trenger støttebandasjer for å verne om og avlaste de angrepne leddene. I en del tilfelle kan det være viktig å få lagt forholdene til rette både hjemme og på jobb slik at du som leddgiktspasient skal ha det best mulig i hverdagen. Hjelpemiddelsentralen gir gjerne råd og bistand i tilfelle dette trenges i hjemmet eller i forbindelse med jobben. Ved mye stillesitting anbefales du å reise deg fra stolen helst hvert kvarter for å bevege leddene.

Klima og aktivitet: Mange har også nytte av å tilbringe perioder på sydlige breddegrader i sol og varme, og da helst kombinert med fysisk aktivitet som bad, sykling eller spaserturer i frisk luft. Leddgikt er en sykdom som du må lære deg å leve med på best mulig vis, og da er de fleste former med bevegelse og fysisk aktivitet positive for ditt velbefinnende.

Kosthold: Noen pasienten kan merke at enkelte matvarer kan gi sykdomsforverring. Eksempler er forverring etter inntak av røkt kjøtt, svinekjøtt, kaffe, paprika, citrusfrukter og rødvin. Samtidig er det påvist at overvekt og fedme kan påvirke betennelsesprosessen negativt. Følgelig tyder mye på at vektreduksjon er bra for velværen. Tilsvarende er også registrert ved røyking, hvor de negative utslagene er mer utbredt blant menn enn kvinner. Dersom du blir diagnostisert med leddgikt og er røyker, vil en slik diagnose kanskje motivere deg til å kutte ut røyken for godt. Det er bekreftet i undersøkelser at kosttilskudd med omega-3 fettsyrer kan bidra til å redusere smerter.

Kirurgi: Kun når leddene har fått store ødeleggelser kan det være aktuelt med kirurgiske inngrep, gjerne med rensing rundt leddene for å gi de bedre muligheter til bevegelse. I enkelte tilfelle viser det seg nødvendig å erstatte deformerte ledd med proteser. På gruppenivå har leddgiktspasientene stadig mindre behov for revmakirurgi, ettersom den medisinske behandlingen virker godt.

Selv om leddgikt blir ansett for en livslang sykdom, vil god behandling så tidlig som mulig innebære en bedre tilværelse for den enkelte. I noen tilfeller er sykdommen invalidiserende. Med adekvat behandling vil man kunne leve omtrent som før diagnosen ble stilt. Levealderen for leddgiktpasienter har økt i takt med utviklingen av nye legemidler, fordi risikoen for livstruende komplikasjoner har blitt sterkt redusert de siste årene.

Når bør du oppsøke lege

Du bør oppsøke lege eller revmatolog ved mistanker om at du har en leddsykdom eller har andre tegn på revmatisk lidelse. Det kan være avgjørende å få diagnostisert lidelsen på et tidlig stadium, slik at riktig behandling kan komme raskt igang.

Om du er kvinne og planlegger å bli gravid mens du er under behandling, bør du konsultere revmatolog, slik at dosering og preparatvalg kan tilpasses for å redusere risikoen med plager og bivirkninger under svangerskapet.

Noe mer du lurer på? Klikk deg videre til hovedsiden rett nedenfor for å lære mer om andre sykdommer og behandlinger.