Mollusker er et blemmelignende hudutslett, forårsaket av et såkalt pox-virus. I denne guiden gir vi deg en komplett oversikt over hva mollusker er, symptomer, årsaker, behandling, når du bør oppsøke lege og mye mer.
Mollusker er navnet på røde eller rosa utvekster på huden, forårsaket av Molluscum contagiosum, som er et virus i pox-virus-familien. Utvekstene kan se ut som et blemmelignende hudutslett, og kan også minne litt om vorter. Mollusker er helt ufarlig og forsvinner av seg selv etter en stund, men kan virke skjemmende og irriterende for noen.
Det finnes flere behandlingsmetoder for mollusker, men alle har varierende resultat og er langvarige. Det kan derfor være lurt å bare vente til utvekstene forsvinner av seg selv, og heller nøye seg med behandling som lindrer ubehagelige symptomer, som kløe.
Utvekstene er vanligvis 2-5 millimeter brede, og har som regel en nedsenkning, som kan se ut som en liten “navel” eller “krater”, i midten. De kan være i samme nyanse som huden, eller ha en svak rosa eller rød farge. Overflaten er ofte glatt og skinnende, og innholdet kan minne om en sentral “osteaktig” masse.
Mollusker kan opptre enkeltvis, men det er vanligere at det oppstår et område med mange. De fleste som er smittet av pox-viruset får rundt 10-20 mollusker, men man kan også få langt flere. Huden rundt molluskene kan være helt normal, eller lett rødlig og betent. Det kan også oppstå eksem i området rundt, såkalt mollusk dermatitt. Dette rammer omkring 10 % av de som får mollusker.
Det er mest vanlig at barn i alderen 2-5 år blir smittet, men også seksuelt aktive voksne er utsatt. Alle hudområder kan rammes, men mollusker er oppstår vanligvis på overkroppen, underliv og i bøyefuren på armene. Det tar som regel minst én uke fra man blir smittet til sykdommen viser seg, men i enkelte tilfeller kan det ta flere måneder.
De fleste har ingen symptomer utover utvekstene, men kløe, smerte og ømhet kan oppstå. Mollusker har et veldig karakteristisk utseende og det er derfor i nesten alle tilfeller enkelt å stille diagnosen.
Dersom man har HIV kan molluskene være veldig atypiske, både når det gjelder størrelse, form, antall og lokasjon på kroppen.
Poxvirus er de største og mest komplekse av alle typer virus, og gir typisk feber og væskefylte blemmer, som vannkopper og mollusker.
Mollusker smitter via direkte nærkontakt eller via gjenstander, som for eksempel håndklær. Ved aktiviteter som bryting er man spesielt utsatt for smitte. Viruset anses likevel ikke som veldig smittsomt, og barn trenger derfor ikke holdes hjemme fra barnehage eller skole. Mollusker forekommer over hele verden, men er mer utbredt i tropiske strøk.
Utvekstene kan spre seg rundt på kroppen til en som er smittet ved at man klorer opp molluskene og deretter berører andre områder. Molluskene kan også spre seg ved barbering, seksuell kontakt eller bading. Barn som er mye i svømmebasseng anses derfor som mer utsatt for mollusker. Selv om mollusker ikke anses veldig smittsomt, sprer de seg rundt på kroppen svært fort. Siden mollusker også smitter ved seksuell kontakt, har noen leger tatt til orde for at mollusker også bør anses som en kjønnssykdom.
Man ser en høyere forekomst av mollusker hos de med redusert immunforsvar, for eksempel dersom man tar immundempende medikamenter eller har HIV. Det er også mulig at atopisk eksem kan disponere for mollusker.
Som med flere andre hudsykdommer forårsaket av poxvirus, er det vanlig at man blir immun etter en liten stund, dersom man smittes av mollusker. Det kan likevel ta opptil flere år før kroppen selv klarer å skape en immunreaksjon mot viruset, og i denne perioden kan man derfor smittes på nytt og få flere utbrudd.
Når det gjelder mollusker sies det gjerne at ingen behandling ofte er den beste behandlingen. Det har flere årsaker. Å fjerne mollusker kan gjøre vondt og medføre arrdannelse, siden man fjerner noe fra hudoverflaten. Siden utvekstene er helt ufarlige, unngår man derfor som regel å behandle dem i det hele tatt. Å vente på at såret etter fjerning skal gro, kan i enkelte tilfeller ta like lang tid som å vente på at molluskene skal forsvinne av seg selv.
Unntaket er hvis molluskene medfører ubehag, for eksempel i form av at det er mange av dem på ett sted, som igjen forårsaker irritasjon - eller hvis de sitter på et svært upassende sted. De fleste som søker behandling gjør det av kosmetiske årsaker, eksem eller frykt for å smitte andre.
Ved mollusk dermatitt oppstår det eksem i det aktuelle området. I slike tilfeller er det viktig å behandle eksemet med hydrokortisonkrem samtidig som man eventuelt behandler molluskene.
Selv om behandling i de fleste tilfeller frarådes, finnes det flere eventuelle behandlingsmetoder:
Skraping: Ved skraping skraper en lege bort molluskene med en skarp skje, eller pirker ut innholdet med en sprøytespiss. Dette kan være smertefullt, og man kan derfor behandle området med en lokalbedøvende krem i forkant. Det er likevel viktig å huske at faren for arrdannelse er relativt høy, og det bør vurderes om det føles verdt det.
Skraping regnes som kirurgi, og skal kun utføres av leger. Det er likevel enkelte ting man kan utføre hjemme. Ved hjemmebehandling er det viktig å desinfisere området, for eksempel med klorheksidin. Deretter kan man stikke hull på utveksten og “tømme” ut innholdet på egenhånd, men det er viktig med god hygiene i etterkant på grunn av infeksjonsfare.
Frysing (kryobehandling): Dette innebærer at man påfører flytende nitrogen på molluskene. Dette er en rask å utføre, effektiv og lite smertefull behandling av slike utvekster. Ulempen er likevel at men ofte trenger flere behandlinger, med 3-4 ukers intervaller, for at molluskene skal forsvinne. Med andre ord er dette en rimelig tidkrevende behandling, som heller ikke innebærer noen garanti mot arr.
Trikloreddiksyre (TCA), kan brukes av en lege til å pensle på molluskene. Dette skaper en betennelsesreaksjon, som deretter reduserer antallet mollusker. Også med denne typen behandling er det nødvendig med flere runder med behandling, og heller ikke denne behandlingen er fri for mulig arrdannelse.
Imikvimod, er en stoff som kan få immunforsvaret til å angripe viruset som fører til mollusker. Dette kan påføres området som en krem. Denne behandlingen er kostbar, og vurderes kun i spesielle tilfeller.
Jodsalisylsprit: Dette er en flytende oppløsning som man kan bruke til hjemmebehandling av mollusker. På lik linje med TCA-syre, skaper jodsalisylsprit en en betennelsesreaksjon som kan føre til at molluskene forsvinner. Det foreligger likevel lite dokumentasjon på effekten av slik behandling, og det er uvisst om det holder med en runde behandling.
Cantharidin, er enda en type behandling som kan fjerne mollusker ved å skape en betennelsesreaksjon. Cantharidin er et blemmemiddel i form av en flytende oppløsning som påføres molluskene, før området dekkes med bandasje. Det vil så danne seg en betennelsesreaksjon og blemme i løpet av kort tid. Også med cantharidin er det vanlig med flere behandlinger, men det holder som regel med 1-3 runder.
Felles for alle de eventuelle behandlingene er at de kan oppleves svært smertefulle, det er ofte nødvendig med flere runder behandling og det er en viss risiko for arrdannelse. Dette er derfor viktig å ha i bakhodet dersom man vurderer behandling, fremfor å la molluskene gå bort av seg selv.
Molluskene forsvinner ofte av seg selv i løpet av 6-9 måneder, men de kan også vare vesentlig lenger. Det er ikke mulig å forutsi hvor lenge de vil vare, men de aller fleste er kvitt mollusker innen to år. Uavhengig av behandling kan det komme nye mollusker andre steder på kroppen, helt frem til kroppen selv klarer å lage en immunreaksjon mot poxviruset. Dette kan ta flere år.
Når molluskene blir bedre kan det begynne å klø. Det er likevel viktig å ikke klø, for å forhindre små sår, som igjen medfører risiko for infeksjon og spredning av molluskene på kroppen til den smittede. Det finnes flere kremer som kan hjelpe mot kløe, blant annet hydrokortison eller krotamiton. Generelt anbefales det å holde området mykt og hydrert, for å motvirke kløe, og derfor kan det også hjelpe med en vanlig parfymefri krem.
Det er vanskelig å forebygge mollusker, men det er enkelte forhåndsregler man kan ta for å begrense risikoen for smitte:
Dersom man velger å ikke behandle molluskene, handler det ellers om å ta vare på huden i området hvor molluskene har oppstått, og unngå kløe og eksem.
Mollusker omtales gjerne som “vannvorter” eller “smittsomme barnevorter”. Årsaken til dette er at mollusker og vorter har klare likhetstrekk, og de kan derfor være vanskelig å skille fra hverandre.
Både mollusker og vorter kommer til syne som små utvekster i huden, og begge er gjerne under 5 millimeter store - selv om de også kan være større. De har også felles at de begge kan sitte enkeltvis eller i grupper. Vorter har derimot en småknudrete overflate, i motsetning til mollusker som har en glattere overflate. Det er også mest vanlig med vorter i tenårene, i motsetning til mollusker som er vanligere å se blant småbarn.
Hovedforskjellen ligger likevel i årsaken til at de oppstår. Vorter skyldes også, som mollusker, en virusinfeksjon, men i motsetning til mollusker, skyldes vorter et papilloma-virus; også kalt HPV. Det finnes mer enn 150 forskjellige varianter av HPV-viruset, hvorav noen også forårsaker kjønnsvorter (kondylomer). Med tanke på at mollusker ofte oppstår i underlivet, kan det lett forveksles med kjønnsvorter.
Dersom man er i tvil om man har fått vorter eller mollusker, kan det lønne seg å oppsøke en lege for å få hjelp med å stille en diagnose. For en sakkyndig vil det være lett å se forskjell, selv om det kanskje ikke virker sånn for pasienten selv.
Selv om det vanligvis ikke er nødvendig med behandling, kan det være lurt å oppsøke lege i enkelte tilfeller:
Noe mer du lurer på? Klikk deg videre til hovedsiden rett nedenfor for å lære mer om andre sykdommer og behandlinger.
Gjør smarte helsevalg