helsestart
Søk
Alzheimers sykdom er en kronisk, degenerativ hjernesykdom som gir demens. I denne guiden gir vi deg en komplett oversikt over hva alzheimer er, symptomer, test, årsaker, arvelighet, behandling, når du bør oppsøke lege og mye mer.
Alzheimer ble for første gang beskrevet i 1907, av den tyske legen Alois Alzheimer. Alzheimers sykdom er en kronisk hjernesykdom, og den vanligste årsaken til demens. Alzheimers fører alltid til demens, men ikke alle med demens har alzheimers. Det er antatt at cirka 70.000 mennesker har demens i Norge, og rundt 60-70 % av disse har alzheimers.
Alzheimers sykdom utvikler seg gradvis over mange år. Sykdommen fører til skader og tap av hjerneceller, og hjernen fungerer derfor dårligere og dårligere. Dette innebærer i første omgang hukommelsestap, før man til slutt sliter med de minste dagligdagse ting.
Det er antatt at 3 % av alle over 65 år har alzheimers, mens 12-15 % av alle over 80 år er rammet i stor eller liten grad. 95 % av alle som har alzheimers er over 65 år. Selv om det er flest eldre som lider av sykdommen, og hyppigheten av sykdommen øker med alderen, ses også tilfeller av alzheimers sykdom hos yngre personer.
Alzheimers sykdom er en snikende sykdom, som utvikler seg gradvis og langsomt. Det kan ta lang tid før symptomene skaper problemer i hverdagen.
Sykdomsforløpet kan variere, alt fra få år til så mye som 20 år. Det sies gjerne at sykdommen har tre stadier:
Tidlig fase: I den tidlige fasen av alzheimers sykdom lever den rammede et relativt normalt liv. Det første man gjerne merker er endringer i humør, væremåte og hukommelse. Det er vanlig at vedkommende glemmer det som nettopp er sagt, og gjentar seg selv. I denne fasen går sykdommen hardest ut over korttidshukommelsen.
Det er heller ikke uvanlig at den syke glemmer avtaler, og fremstår distré og stresset. De kan ofte oppleve å miste ting, eller forlegge ting.
Mange med alzheimers sykdom opplever at det er vanskelig å finne ordene i en samtale, og dette fører til at de snakker mindre med andre. Etter hvert isolerer de seg, og blir mindre interessert. Ikke alle merker at de har fått dårligere hukommelse, men de som gjør det blir ofte deprimerte.
Moderat fase: Sykdommen utvikler seg til at man i tillegg glemmer nylige hendelser, og det er vanskelig å holde seg oppdatert på tid og sted. Den syke klarer ikke følge med på nyhetene, glemmer å ta medisinene sine og sliter med å forstå økonomi og pengers verdi. Det kan også skje at vedkommende reiser ukjente steder, velger feil klær til vær og anledning og glemmer å låse dører eller slukke telys.
I denne fasen går det mer utover dagliglivet og personlig hygiene. På grunn av problemer med å tidfeste hendelser, kan det være vanskelig for den syke å skjønne hva som er fantasi, hallusinasjoner og virkelighet, og vedkommende kan fremstå utålmodig.
Alvorlig fase: I den siste, mest alvorlige fasen er de fleste så svekket at de har behov for tilsyn 24/7. Det er ofte behov for fast plass på en institusjon, enten på dagtid eller hele døgnet. Dersom man ikke ønsker å sende partneren sin bort, kan det være aktuelt med hjemmesykepleie.
Den syke har i denne fasen vanskelig for å føre en samtale, og andre praktiske evner er svært svekket. Noen snur døgnet helt, og mengden hallusinasjoner og vrangforestillinger øker. Den syke kan ofte fremstå svært sint.
I denne fasen er det spesielt viktig med stabilitet og kontakt med andre.
I tillegg til disse tre fasene, brukes gjerne Berger-skalaen. Dette er en skala som deler utviklingen av demens i seks trinn:
Alzheimers sykdom skiller seg fra andre former for demens, blant annet:
Vaskulær demens: Denne typen demens skyldes hjerneslag eller sykdommer i hjernens blodårer.
Lewylegemesykdom: Personer med lewylegemesykdom kan utvikle demens. Dette er vanligst i 60-80 årsalderen, og kjennetegnes gjerne ved vrangforestillinger og synshallusinasjoner.
Pannelappdemens: Denne typen demens er vanligst i 50-70 årsalderen, og kjennetegnes ved at den rammede personen drastisk endrer adferd eller personlighet.
En alzheimerdiagnose stilles gjennom tester, bildeundersøkelser og blodprøver. Det starter gjerne med en samtale med den det gjelder og en nær pårørende. Samtalen avholdes gjerne med kommunens demensansvarlig, som har særlig kunnskap om sykdommen. Deretter utføres det psykologiske tester, før det gjennomføres en fullstendig kroppslig undersøkelse, blodprøvetaking og bildeundersøkelse av hjernen.
Det er viktig med en grundig utredning for å utelukke andre sykdommer som kan gi mange liknende symptomer, som alvorlig depresjon. Det er også viktig å utelukke andre forvirringstilstander, for eksempel grunnet akutt sykdom eller legemiddel.
Det finnes ingen test som kan “bevise” at man har Alzheimers, men det finnes flere tester som kan gjennomføres for å kartlegge flere av symptomene som følger sykdommen, herunder hukommelsen. Den mest vanlige kalles Mini Mental Test (MMS-E).
Dette er en test som brukes til utredning av kognitiv funksjon og forløpet ved demens, og består av 30 spørsmål, oppdelt i 12 underkategorier: tidsorientering, stedsorientering, umiddelbar gjenkalling, hoderegning, utsatt gjenkalling, benevning, repetisjon, forståelse, lesning, setningsgenerering, språk og praksis, og figurkopiering. Man kan oppnå maksimalt 30 poeng i MMS-E-testen. Dersom pasienten scorer dårligere enn 26 poeng, foreligger det en kognitiv svikt som er grunnlag for en videre utredning.
I tillegg brukes klokketesten hyppig. Pasienten får ved klokketesten presentert en sirkel, som er tegnet på et ark. Pasienten får beskjed om at dette skal forestille en klokkeskive, og skal så tegne inn tallene på klokken. Til slutt får pasienten beskjed om å tegne inn viserne til et bestemt klokkeslett. Ved denne testen scorer man ut ifra hvor tall og visere er plassert, og tallene er brukt i riktig rekkefølge og om klokkeslettene er tegnet riktig.
Det finnes noen sjeldne, arvelige former for alzheimers sykdom, men ellers vet vi ikke årsaken. Det er klart at sykdommen skyldes flere skadelige endringer i hjernen, men vi vet ikke hvorfor.
Det er flere påviste risikofaktorer ved alzheimers sykdom:
Høy alder: Høy alder har en naturlig sammenheng med hjernens aldring, og jo eldre man er, desto større sannsynlighet for å utvikle alzheimers. Det er ukjent hvorfor. En teori er at det kan skyldes sviktende energiomsetning i hjerneceller.
Gjentatte episoder av alvorlig depresjon: Det er usikkert hvorfor, men forskerne antar at alvorlig depresjon kan skade hjernen på en måte som gjør at man er mer utsatt for å utvikle alzheimers sykdom.
Hjerneskader som følge av trafikkulykker, slag mot hodet, hjernehinnebetennelse eller lignende, hvor hjernevev har blitt ødelagt, kan være en risikofaktor for utvikling av alzheimers sykdom.
Andre risikofaktorer for både hjerte- og karsykdommer og alzheimers sykdom:
De aller fleste tilfeller av alzheimers sykdom oppstår uten arvelig sammenheng. Genetisk testing for å vurdere en eventuell fremtidig utvikling av demens kan føre til unødig bekymring, og anbefales derfor ikke.
Det finnes to former for arvelighet: autosomal dominant arvelighet og polymorfismer.
Autosomal dominant arvelighet er sjelden, og utgjør årsaken hos mindre enn 1 % av de rammede. Denne arvelige varianten skyldes feil på et gen på ett av de 22 kromosomparene. Feil på kromosom 1, 14 og 21 er de eneste kjente idag. Genfeil på kromosom 14 er det som hyppigst fører til alzheimers.
Ved slik genfeil kan man få alzheimers selv om genet bare kommer fra én forelder. Faktisk har man så mye som 50% sjanse for å bli syk dersom man har foreldre som har denne genfeilen. Alzheimers grunnet autosomal dominant arvelighet kommer som regel midt i 50-årene.
Polymorfismer er varianter i et gen uten feil, som kan øke risikoen for alzheimers sykdom. Dette kalles sårbarhetsvarianter av et gen. Det finnes mange slike varianter. Risikoen for å utvikle sykdommen øker med det dobbelte hvis én forelder har den bestemt genvarianten, men hvis begge har det, er det 50 % sjanse for å få sykdommen.
Det er likevel viktig å huske at polymorfismer kun øker risikoen, men er ikke i seg selv en årsak.
Det finnes ingen behandling som kan stoppe endringene i hjernen. Det finnes altså ingen kur. Det finnes likevel flere medikamenter som kan bremse utviklingen, eller lette noen av symptomene.
Blant annet finnes det medikamenter som hemmer nedbrytingen av acetylkolin, og som gjør stoffet mer tilgjengelig. I tillegg vil antipsykotiske medisiner, antidepressiva eller beroligende medisiner kunne brukes mot angst og uro, blant annet grunnet hallusinasjoner eller vrangforestillinger.
For de aller fleste med alzheimers sykdom er den viktigste behandlingen tilrettelegging. Dette kan innebære alt fra tilrettelegging i hjemmet, slik at vedkommende klarer seg bedre selv, til skreddersydde aktiviteter. Dette er tilbud for både pasient og pårørende.
Ettersom den eksakte årsaken til alzheimers sykdom er ukjent, er det også vanskelig å forebygge sykdommen. Enkelte studier peker likevel på at regelmessig fysisk, mental og sosial aktivitet kan beskytte mot eller forsinke utviklingen av sykdommen. Noen studier viser også at fet fisk og grønnsaker kan gjøre en mindre utsatt.
Det er flere tiltak den syke personen kan gjennomføre for å gjøre hverdagen enklere:
Å oppleve at en av ens nærmeste slektninger eller venner får alzheimer sykdom kan oppleves som vanskelig. Noen opplever den syke som en byrde, men får dårlig samvittighet av å søke hjelp. Det er likevel viktig å huske at når noen blir alvorlig syk, går det like hardt ut over de pårørende. Det er flere ting man som pårørende kan gjøre for å lette situasjonen:
Dersom man opplever hukommelsesproblemer, språkproblemer eller endret adferd, er det lurt å oppsøke lege. Det samme gjelder dersom man opplever dette hos familiemedlemmer, og mistenker at det kan være alzheimers sykdom.
Noe mer du lurer på? Klikk deg videre til hovedsiden rett nedenfor for å lære mer om andre sykdommer og behandlinger.
