helsestart
Søk
Gallesteiner er små steiner som dannes i galleblæren. I denne artikkelen gir vi deg en komplett oversikt over hva gallesteiner er, symptomene, behandlingen, operasjoner og årsakene med mer.
Galleblæren er en liten pose som ligger på undersiden av leveren. Her oppbevares gallevæsken som dannes i leveren. Når vi spiser, presses gallen ut fra galleblæren, gjennom gallegangen og over i tarmen. Gallen inneholder avfallsstoffer fra leveren, men er også viktig i fordøyelsesprosessen i kroppen. Den er en sentral bidragsyter til fordøyelse og oppsuging av fett i maten vi spiser. Kroppen kan ikke ta opp store fettmolekyler. Gallen er med på å bryte fettmolekylene ned til blant annet fettsyrer som tas opp i tarmen, slik at kroppen kan nyttiggjøre seg av denne viktige energikilden.
Vi produserer rundt en liter gallevæske per døgn. Gallen er en flytene og litt seig væske som består av vann, gallesalter, bilirubin, kolesterol, fettsyrer og lecitin. Den kan ha en gul, brun eller grønnaktig farge. Når det oppstår ubalanser i sammensetningen av gallen, kan det dannes gallesteiner. Dette skjer når det blir for store konsentrasjoner av de forskjellige stoffene i gallen. Disse skilles da ut og klumper seg sammen til steindannelser.
Gallesteiner består hovedsakelig av kalsium, bilirubin og kolesterol. Steinene ser forskjellig ut og har forskjellige egenskaper alt etter hvilke stoffer de består av. Vi skiller gjerne mellom kolesterolsteiner og pigmentsteiner. Kolesterolsteinene er vanligst, og disse utgjør rundt 80 % av alle gallesteiner. Disse er ofte bløte, relativt store og forekommer i mindre antall. Pigmentsteinene utgjør de resterende 20 %, og disse består for det meste av bilirubin. De er små og harde og forekommer ofte i et stort antall. Hvor mye kalk steinene består av, er avgjørende for hvor harde de er og hvor godt de vises i for eksempel en ultralydundersøkelse. Gallesteiner kan være små som sandkorn eller store som golfballer. Noen har en eller to svært store steiner, andre har hundrevis av bitte små steiner.
De fleste gallesteinene ligger i galleblæren og gir ingen symptomer. I Skandinavia har faktisk rundt halvparten av den voksne befolkningen gallesteiner. Men hos cirka 80 % av disse gir ikke steinene noen symptomer, og det blir først kjent at steinene finnes ved andre undersøkelser som for eksempel en ultralydundersøkelse.
Det er først når gallesteinene beveger seg ut mot galleblæregangen eller inn i denne at de kan forårsaker problemer. Gallesteiner som flyter med gallen ut av galleblæren, kan sette seg fast i galleblæregangen – og det er ofte her problemene oppstår. Det er sjeldnere at gallesteiner forårsaker problemer i selve galleblæren. Her kan de ligge i årevis uten å gi noen symptomer.
Gallesteiner kan blokkere galleblæreangen i varierende grad, og forårsake en intens og krampaktig smerte. Dette kalles gjerne gallesteinskolikk eller gallesteinsanfall. Smerten kjennes ofte i øvre, høyre del av magen. Det første anfallet kan virke skremmende for mange fordi smerten kommer brått og ofte oppleves som sterk. Vanlige smertestillende medisiner virker ikke på denne smerten, og det hjelper heller ikke å bevege seg eller slippe luft. Enkelte blir kvalme og kaster opp. Får man feber, bør man oppsøke legen umiddelbart.
Smertene kommer gjerne etter fettrike måltider. I Norge, som i mange andre kulturer, er dette oftest en type måltid som inntas på ettermiddag eller tidlig kveld. Dette fører til at mange av anfallene kommer på kvelden eller om natten. Intensiteten på anfallene kan variere, og de kan vare fra en time til opp mot et døgn, vanligst avtar smertene igjen etter rundt seks timer. Smertene begynner ofte svakt og stiger til et mer eller mindre konstant nivå i løpet av en times tid. Hvis smerten varer under 30 minutter, er det liten sannsynlighet for at det dreier seg om en gallestein. Vedvarer smerten utover 24 timer, kan det dreie seg om alvorlige tilstander som krever øyeblikkelig behandling. Med tiden kan steinen bli ført over i tarmen, og symptomene forsvinner av seg selv.
Hvis gallesteinen blokkerer hele galleblæregangen, kan det oppstå mer alvorlige situasjoner. Dette fører til at gallevæsken ikke kommer ut av galleblæren, og det kan raskt gi hevelser og betennelser i galleblære. Dette kjennetegnes ved smerter i øvre, høyre del av magen, feber, redusert matlyst, gulsott, kløe i huden og lys avføring. Blokkeringer i gallegangen kan også føre til bukspyttkjertelbetennelse. Dette fordi siste del av gallegangen er felles for bukspyttkjertelen og galleblæren. Det kan også i tillegg oppstå betennelse i selve galleblæregangen.
Det er flere faktorer som har betydning for dannelsen av gallesteiner. Alder og kjønn er to av de viktigste faktorene. Sannsynligheten øker for å få gallesteiner etter man fyller 40 år, og kvinner er tre ganger mer utsatt enn menn. Det er fem prosent av alle 25-åringer som har gallesteiner, mens hele førti prosent av alle 75-åringene har gallesteiner. I tillegg er enkelte arvelig belastet.
Andre årsaker kan være:
Tilfeller av gallesteiner som oppstår under graviditet er oftest forbigående. Det viser seg at steinene ofte forsvinner av seg igjen selv etter fødselen.
De aller fleste tilfellene av gallesteinene blir ikke behandlet. Så lenge steinene ikke forårsaker noen symptomer eller problemer, trengs det ingen behandling. De største steinene som bare ligger i galleblæren, er faktisk de som lager minst problemer.
De gallesteinene som fører til symptomer, må man imidlertid ofte behandle, og her finnes det flere tilnærminger. Hensikten med all behandling av gallestein, er å behandle pågående anfall og forebygge nye anfall.
Akutte anfall behandles med sterke smertestillende og betennelsesdempende medikamenter som oftest settes i sprøyteform av lege. Akutt betennelse av galleblæren behandles ofte med antibiotika.
Den vanligste behandlingen av gallesteiner som sitter fast i gallegangen, er å fjerne dem ved hjelp av et endoskop (ERCP). Legen fører da en slange inn gjennom munnen til pasienten og ned gjennom fordøyelsessystemet til inngangen til gallegangen. Slangen er utstyrt med et kamera, og forskjellige instrumenter kan skyves gjennom slangen. Ofte kan det være nødvendig å utvide åpningen til gallegangen med et lite snitt, for så å hente ut steinene. Man kan også sprøyte inn et kontrastmiddel for å ta et røntgenbilde av gallegangen hvis man f.eks. ikke finner noen steiner.
Pasienter som opplever tilbakevendende problemer eller har galleblærebetennelse, anbefales ofte kirurgisk fjerning av galleblæren. I dag gjøres dette i de fleste tilfeller med en kikkhullsoperasjon fremfor med tradisjonell åpen kirurgi. Dette gir mindre sjanser for komplikasjoner for pasienten, og er mindre belastende. Ofte kan man da reise hjem kort tid etter et slikt inngrep. Går man gjennom en åpen kirurgi, må man ofte bli på sykehuset i flere dager etter operasjonen.
En kikkhullsoperasjon vil gi flere små arr, mens en tradisjonell operasjon gir et større, avlangt arr. Hvis galleblæren inneholder svært store steiner, eller den er svært betent, gjøres inngrepet med åpen kirurgi. I noen tilfeller ender også en operasjon som begynte som en kikkhullsoperasjon, med åpen kirurgi.
Et annet alternativ er å forsøke å løse opp gallesteinene med medikamenter. Dette er imidlertid en langvarig behandling som også kan gi bivirkninger. Dessverre er det bare i underkant av 10 prosent av pasientene som har nytte av denne behandlingen. Medikamentet som brukes til denne behandlingen fungerer bare på små steiner av kolesterol. Består steinene av mange andre elementer, har ikke behandlingen ønsket virkning.
Oppløsende medikamenter kan også kombineres med lydbølgebehandling der lydbølger brukes for å knuse steinene i mindre biter slik at de lettere kan passere ut av kroppen. Problemet med lydbølger og oppløsende medikamenter, er at nye steiner ofte dannes fortløpende, og det gir ingen varig løsning på situasjonen. Disse tilnærmingene er derfor lite brukt i dag.
Når gallesteiner først har gitt symptomer, er det en høy risiko for nye anfall. I løpet av 10 til 20 år vil 25-50 prosent av de som har hatt symptomer på gallestein og ikke har fjernet galleblæren, oppleve komplikasjoner. Ved å fjerne galleblæren forebygger man nye anfall og videre komplikasjoner.
Det viser seg at:
Det er for de fleste uproblematisk å fjerne galleblæren. Kroppen produserer likevel galle. Istedenfor at gallen blir lagret i galleblæren går den da rett over i tarmen etter hvert som den blir produsert. Noen opplever imidlertid at de får hyppigere avføringer etter at galleblæren er fjernet, og vil trenge medisiner mot diaré.
For de aller fleste som må operere forløper prosedyren uten problemer. Det er likevel alltid en risiko forbundet med kirurgiske inngrep. Hos 9 av 10 forsvinner plagene helt etter operasjonen. De som opplever videre problemer, har problemer som skyldes komplikasjoner, oversette steiner eller fordi plagene i utgangspunktet ikke kom fra gallesteiner. Komplikasjoner er i denne forbindelse er infeksjoner i operasjonssåret og blødninger under og etter operasjonen. Allergiske reaksjoner på narkosemidler er sjelden. Det er svært få som dør av komplikasjoner etter en gallesteinsoperasjon i dag.
Det er enkelte ting man selv kan bidra med for å forebygge problemer med gallesteiner. Mange av anfallene utløses av store og fettholdige måltider. Slike måltider gjør at galleblæren trekker seg kraftig sammen for å slippe ut gallen nødvendig for å fordøye måltidet. Da kan det også skje at eventuelle gallesteiner følger med ut i gallegangen. Ved å redusere store måltider med høyt fettinnhold kan man redusere risikoen for et slikt gallesteinsanfall.
Eksempler på mat du bør unngå for å forebygge gallesteinsanfall:
Små justeringer ellers i kostholdet kan også bidra til å forebygge at det dannes gallesteiner i utgangspunktet. Et balansert og variert kosthold er anbefalt for å forebygge ikke bare gallesteiner, men mange andre sykdommer også.
Anbefalinger for å forebygge gallesteiner:
Du bør alltid gå til legen når du opplever symptomer som kan komme fra galleblæren eller gallegangene. Ubehandlede tilstander kan raskt utvikle seg til alvorlige situasjoner. Du kan også lide av andre sykdommer som har lignende symptomer som gallesteiner.
Ved mistanke om gallesteiner vil den vanlige tilnærmingen være å gjennomføre en ultralydundersøkelse. En ultralydundersøkelse kan med høy sikkerhet bekrefte eller avkrefte om pasienten har gallesteiner. Man vil også ha mulighet til å undersøke nærliggende organer samtidig. Hvis galleblæren er betent, vil veggene i galleblæren være hovne og tykke, og dette vil også komme godt frem i en ultralydundersøkelse. Hvis det likevel skulle være usikkerheter rundt diagnosen, kan det være nødvendig med en CT- eller MR-undersøkelse av gallegangen i tillegg.
Legen vil gjerne i tillegg ta en blodprøve som kan si noen om leverens funksjon og tilstanden til gallesystemet. Så lenge det ikke er betennelser eller blokkeringer, vil blodprøvene ikke gi noe utslag. Viser prøven imidlertid høy CRP og et økt antall hvite blodlegemer, er dette tydelige tegn på en betennelse. Hvis det er blokkeringer i gallegangen, vil blodprøvene ofte vise økte nivåer av en gruppe enzymer som er tegn på problemer med gallesystemet.
Symptomer på gallestein kan ligne på symptomer på en hel del andre tilstander. Det er derfor svært viktig å gå til legen for å utelukke andre sykdommer. Dette kan for eksempel være:
Noe mer du lurer på? Klikk deg videre til hovedsiden rett nedenfor for å lære mer om andre sykdommer og behandlinger.
