helsestart
Søk
Livmorhalskreft er en krefttype som oppstår i livmorhalsen. I denne guiden gir vi deg en komplett oversikt over hva livmorhalskreft er, symptomer, årsaker, behandling, når du bør oppsøke lege og mye mer.
Livmorhalskreft (også kalt cervixcancer) er en krefttype som oppstår i livmorhalsen. Mer spesifikt er livmorhalskreft en ondartet svulst som utgår fra slimhinnene i livmorhalsen. Livmorhalsen er formet som en trang kanal som ligger nederst i livmoren, og utgjør overgangen til skjeden.
Livmorhalskreft starter med en celleforandring på livmorhalsen, og dersom disse celleforandringene ikke behandles, kan de utvikle seg til kreftceller i livmorhalsen. Dersom livmorhalskreft forblir ubehandlet er det en risiko for spredning til nærliggende lymfeknuter og organer. Ved spredning er dødeligheten høy.
Livmorhalskreft er den fjerde største kreftformen som rammer kvinner, og den aller vanligste hos kvinner under 35 år.
I den tidlige fasen av sykdommen er det ofte ingen symptomer, og de få symptomene som kan være er svake og vanskelig gjenkjennelige. Det er i tillegg gjerne tale om symptomer som kan tas lett på.
Det vanligste symptomet på livmorhalskreft er unormale blødninger. Det mest vanlige er blødninger etter samleie, men også blødninger mellom menstruasjonsperioder eller etter overgangsalderen, eller brun utflod, er vanlige symptomer.
Også andre ufarlige tilstander kan medføre unormale blødninger, men unormale blødninger uten kjent årsak bør være grunn til å oppsøke lege.
Andre, mindre vanlige symptomer er:
Det er likevel viktig å huske at flere av disse mindre vanlige symptomene også kan være symptomer på andre, mindre alvorlige sykdommer, og forekomst av et eller flere av symptomene er ikke ensbetydende med at man har livmorhalskreft.
Nesten alle tilfeller av livmorhalskreft skyldes celleforandringer, som igjen skyldes smitte med HPV-virus (humant papilloma-virus). Dette er den eneste kjente årsaken. Celleforandringer kan oppdages tidlig, før det utvikles til kreft, og derfor anbefales alle kvinner mellom 25 og 69 år å ta celleprøve hos gynekolog hvert tredje år. Celleforandringer oppstår gjerne flere år før det utvikler seg til å bli livmorhalskreft.
Celleforandringer er forstadiet til kreft, og kalles gjerne CIN (cervical intraepitelial neoplasi). Disse rangeres fra CIN1 til CIN3. CIN1 og CIN2 er de minst alvorlige og går ofte tilbake av seg selv. CIN3 går sjeldent tilbake av seg selv, og selv om ikke alle tilfeller blir kreft, behandles man alltid med konisering. Ved konisering fjernes delen av livmorhalsen der det er celleforandringer.
Fra forstadiene viser seg i en celleprøve, til kreft er et faktum, går det som regel 5-10 år. I 10 % av tilfellene skjer utviklingen raskere, og disse aggressive celleforandringene er vanskelig å forebygge ved screening.
HPV-virus smitter ved samleie, og det antas at nesten 80 % av alle kvinner og menn smittes med HPV i løpet av livet. HPV-virus gir ingen symptomer, og man vil derfor som regel være smittet uten å vite det selv. Med andre ord er HPV-virus veldig utbredt, og risikoen for kreftutvikling er derfor relativt liten. I det store flertallet av tilfellene vil kroppen - i likhet med andre virus - selv kvitte seg med viruset i løpet av alt fra et par måneder, til et par år. I noen tilfeller vedvarer likevel infeksjonen, og det er dette som kan føre til alvorlige celleforandringer. Utviklingen fra celleforandringer til livmorhalskreft skjer bare hos ca. 10 %.
Det finnes ca. 150-200 typer HPV-virus. Enkelte av disse virusene kan gi kjønnsvorter. Kondom vil gi en viss beskyttelse mot viruset, men ikke en komplett beskyttelse, da viruset også kan smitte ved hudkontakt. HPV type 16 og 18 er de to virusene som har størst tendens til celleforandringer. Disse to virusene er årsaken til nærmere 70 % av alle tilfeller med livmorhalskreft, og er derfor blant virusene man kan vaksineres mot.
Selv om det ikke nødvendigvis er noen korrelasjon mellom livsstil og forekomsten av kreft, foreligger det flere risikofaktorer:
Diagnosen livmorhalskreft stilles ved rutinemessig celleprøve, eller celleprøve som følge av en unormal vaginal blødning. Dersom celleprøven er unormal henvises man til vevsprøve (biopsi). Dersom denne viser CIN3 eller livmorhalskreft, henvises man til behandling. Ved livmorhalskreft er det også vanlig med en større utredning med blodprøver, MR, CT og eventuelt en PET-skanning.
Hvert år får litt over 300 norske kvinner livmorhalskreft, mens ca. 3000 behandles for celleforandringer. Gjennomsnittsalderen er 52 år på diagnosetidspunktet, og det er veldig sjeldent kvinner under 25 år får livmorhalskreft. Forekomsten av livmorhalskreft har mer enn halvert seg de siste 40 årene, noe som skyldes innføringen av screeningtilbudet vi har i Norge, som ble innført i 1995. Hyppigheten avtok fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet, og har siden vært stabil. Nedgangen skyldes utelukkende at forstadier til livmorhalskreft enkelt kan oppdages ved celleprøve. Mer enn 50 % av de som får livmorhalskreft har ikke fulgt anbefalingene fra Livmorhalsprogrammet.
Hva slags type behandling man trenger avhenger av sykdommens stadium og individualiseres etter kreftens type og utbredelse:
Konisering er den vanligste behandlingsmetoden ved moderate eller alvorlige celleforandringer, som enda ikke har utviklet seg til å bli kreftceller. Ved konisering fjerner man den biten av livmorhalsen som inneholder celleforandringer, med en elektrisk slynge eller laser. Dette utføres av en gynekolog. Ved alvorlige celleforandringer fjernes også deler av livmorhalsen.
Konisering utføres som regel poliklinisk med lokalbedøvelse, men i enkelte tilfeller kan det være nødvendig med narkose. Inngrepet tar likevel sjeldent lenger enn 15 minutter, og det vil derfor nesten alltid være tilstrekkelig med lokalbedøvelse.
Konisering utført før graviditet kan medføre en svakhet i livmorhalsen ved en senere graviditet, som også kan øke risikoen for tidlig fødsel eller sen abort.
Wertheims operasjon er den mest vanlige behandlingen ved livmorhalskreft. Ved en slik operasjon fjernes livmoren og støttevevet rundt, livmorhalsen, øvre del av skjeden og lymfeknutene i bekkenet. I enkelte tilfeller vil det også være nødvendig å fjerne egglederne og eggstokkene.
En slik operasjon gjennomføres i full narkose og tar ca. 3 timer. Dersom kreften er mer utbredt kan det være aktuelt med mer omfattende kirurgi.
Fertilitetsbevarende kirurgi er, som navnet tilsier, en behandling som ikke fjerner muligheten for å kunne få barn. Dette er på mange måter en vanskeligere behandling og derfor bare aktuelt hos kvinner som kan og vil ha barn, og hvor svulsten er under 2 cm. og lokalisert i livmorhalsen.
Slik kirurgi vil medføre en liten svakhet i livmorhalsen, som i nesten alle tilfeller medfører at barn må forløses med keisersnitt.
Cellegift og stråling er gjerne supplerende behandling, som kommer i tillegg til en operasjon. Cellegift kan også gis før en operasjon for å gjøre svulsten mindre.
Strålebehandling kan i noen tilfeller gis som eneste behandling, men på grunn av risikoen for komplikasjoner og senskader, er det mer vanlig med strålebehandling dersom operasjon ikke er mulig. Dette kan være fordi kvinnen ikke tåler en operasjon, kreftsvulsten er veldig stor, eller ved spredning.
Immunterapi har vist svært lovende resultater med de kvinnene som har livmorhalskreft med spredning, som ikke responderer på standard behandling. Dette er fortsatt ansett som en ny type kreftbehandling, og går ut på å aktivere immunforsvaret til å gå til angrep på kreftcellene.
Hvordan man følges opp avhenger av type behandling, men det vanligste er at man de første to årene etter behandling kommer på sjekk hver tredje måned. De neste tre årene reduseres det til hver sjette måned, og etter fem år holder det med en sjekk i året.
Det er vanskelig å si noe generelt om prognosen ved behandling for livmorhalskreft, da det varierer med type kreft og utbredelse. Ved spredning er dødeligheten høy, og dersom kreften oppdages sent lever kun én av fire kvinner 5 år etter diagnose. Hvis det ikke er spredning, lever 80-90 % av kvinnene etter ti år, og fem års relativ overlevelse er 82 %.
Dette viser tydelig hvor viktig det er med regelmessige celleprøver, for å oppdage eventuelle celleforandringer og kreftceller, tidlig.
Det finnes flere tiltak for å forebygge livmorhalskreft, hvor de viktigste er:
Ta celleprøve regelmessig: Screeningprogrammet for livmorhalskreft ble innført i 1995, og innebærer at alle kvinner mellom 25 og 69 år innkalles til celleprøve hvert tredje år. Ved celleprøve brukes som regel et børstelignende instrument for å hente celler til undersøkelse i mikroskop. Noen kan oppleve litt ubehag, men sjeldent smerter.
De seneste årene har man innført en ny testmetode, der man undersøkes for HPV-infeksjon. Dersom man ikke har HPV-virus kan man vente fem år med å ta ny prøve.
Livmorhalskreft er en av de få kreftformene med høyest utbredelse i ikke-vestlige land. Dette har en klar sammenheng med manglende organisert undersøkelsesprogram. Mer enn 80 % av nye krefttilfeller oppstår i slike land. Etter innføringen av screeningprogrammet i Norge, er tilfellene av livmorhalskreft mer enn halvert.
Bruk kondom: HPV-virus smitter ved seksuell kontakt, og selv om bruk av kondom ikke eliminerer risikoen for å bli smittet helt, minsker den betraktelig.
Siden livmorhalskreft nesten utelukkende skyldes en virusinfeksjon, har vaksinen vist seg å indirekte kunne hjelpe, ved å begrense forekomsten av HPV-virus.
I Norge får alle gutter og jenter i 7. klasse tilbud om å ta vaksinene gratis, som en del av barnevaksinasjonsprogrammet. Tilbudet for gutter var nytt høsten 2018, og er innført fordi viruset også forårsaker kreft på penis, i endetarmen og svelget. Vaksinene fordeles på tre doser, som gis i løpet av et halvt til ett år. I perioden fra november 2016 til desember 2018 fikk alle kvinner født etter 1991 tilbudt gratis vaksine. Dersom man ikke benyttet seg av tilbudet, må man nå betale selv.
I det norske vaksinasjonsprogrammet tilbys en vaksine som beskytter mot HPV 16 og 18, som er de to virusene som forårsaker mer enn 70 % av tilfellene av livmorhalskreft. Det finnes ytterligere to vaksiner i Norge med markedsføringstillatelse, og disse beskytter mot flere virustyper.
Vaksinene må settes i tidlig alder ettersom de ikke gir beskyttelse eller effekt hos personer som allerede er smittet med HPV. Grunnet langsom utvikling av kreft, vil vaksinens virkelige effekt først vises om tidligst 15 år.
Dersom man selv mistenker celleforandringer eller kreft bør man alltid oppsøke lege for å eventuelt utelukke sykdom. I tillegg bør man oppsøke lege i enkelte andre tilfeller:
Noe mer du lurer på? Klikk deg videre til hovedsiden rett nedenfor for å lære mer om andre sykdommer og behandlinger.
